Kamilla

Kamilla er på utveksling til Medellín våren 2014

Paro agrario 2014

image

image

Hola todos.

Det nærmer seg slutten på oppholdet mitt i Colombia (for denne gang), og mellom gramatikkpugging og utforsking av byen min, blir det tid til mye politisk prat med medstudenter og professorer på universitetet mitt. I helgen har jeg blant annet lært om  hvorfor vi alle venter i spenning på årets 1. mai.

Også her i Colombia blir arbeidernes dag feiret. Det er parader og protester i stort sett alle de store byene, universitetet holder stengt og arbeidernes rettigheter blir satt på agendaen. Da jeg spurte professoren min om dette er en fredelig markering her i Colombia, ristet han på hode og begynte å vise ulike klipp på YouTube fra tidligere års demonstrasjoner.

Kort og godt er greia her at bøndene (los campesinos) ønsker seg en landbruksreform. De som kan litt om colombiansk historie, vet at bønder og deres innteksgrunnlag har vært mye av kilden til all konflikten som har utspunnet seg her gjennom årenes løp. Nå krever bøndene at myndighetene innfrir løfter som ble lovet for mange år siden, med blant annet billigere gjødsel og strengere regler for dumping. Det er nemlig ikke bare i Europa dette er et fenomen. For colombianske bønder er det et stort problem at produkter fra nabolandet Ecuador blir solgt til billigere priser. Colombianerne står igjen som tapere, og nå begynner de å bli sinte.

I år etter år har myndighetene lovet ulike reformer og hjelp til bøndene. 45, 5 % av landets 46, 2 millioner innbyggere lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, samtidig som de rikeste av de rike stadig hover inn mer penger. Situasjonen er rett og slett ganske urettferdig. Jeg lever litt i min lille boble her i Medellin, hvor jeg går på et ganske snobbete, privat universitet. Likevel skal jeg ikke mange stopp med metroen (som forresten er den beste i Sør-Amerika) før forskjellene er helt enorme.

Nå holder myndighetene, med politiet i spissen, på å informere bøndene om at de bør avstå fra vold under årets markering av 1. mai. De reiser land og strand rundt med hjemmelagde flyers av president Santos, hvor det står flott skrevet om både menneskerettigheter og ikke-vold. Det er jo i utgangspunktet flott at man vil oppfordre til ikke-voldelige demonstrasjoner, men for meg virker det hele ganske propaganda-aktig. I fjor ble det ganske hett mellom demonstranter og politi, så universitetet mitt var stengt i flere dager. Bøndene la ned arbeidet sitt, som igjen førte til at arbeiderne i transport-sektoren ikke hadde noe mat å frakte inn til de store byene. Dermed ble det tomt for fersk frukt og grønnsaker i mange butikker, og til slutt løste konflikten seg ved at partene satte seg ved forhandlingsbordet.

– Tror du det blir fredelige demonstrasjoner i år da?, spurte jeg professoren min.

– Vel, vi får håpe at myndighetene lærte noe i fjor, svarte han.

Med andre ord er det ganske usikkert hva som kommer til å skje på torsdag. Jeg har veldig lyst til å reise inn i sentrum og få med meg det som skjer, men om politiet skal dukke opp med tåregass er det kanskje best å bli hjemme.

Vi venter i spenning på hva som vil skjer…

Categories: Kamilla, Medellin, Uncategorized | Leave a comment

Som selveste Pocahontas

Solen har endelig kommet tilbake hit til Medellin – som også kalles for byen med den evige våren. Ikke at det har vært så spesielt kaldt her den siste tiden, temperaturen ligger alltid rundt 25 grader, men det har regnet bøttevis fra oven de siste ukene. Nå gleder alle hjerter seg, i takt med smilene som brer seg over utvekslingsfjes i Europa som tross alt har hatt det verre værmessig enn meg.

Men nok om vind og vær; jeg tenkte at jeg skulle dele noen av de fantastiske opplevelsene jeg har vært med på den siste tiden med dere.

For tre uker siden fikk jeg besøk av foreldrene mine. Som den ivrige planleggeren og liste-skriveren jeg er, hadde jeg i forkant lagd store planer for hver eneste dag. Denne byen har uendelig mange muligheter og kule aktiviteter man bør få med seg, så jeg måtte være streng og velge ut det kuleste: Plaza Botero for de velkjente skulpturene av lubbene, kortvokste mennesker som pryder et torg i sentrum, Museo de Antioquia for å se kunst og kultur fra området jeg bor i, metro cable opp til Parque Arvi for en fantastisk utsikt over byen, shopping på Santa Fe som er et av de største og mest luksuriøse kjøpesentrene jeg har sett, drinker og middag i Parque Lleras som i grunn er Medellins blanding av Løkka og Bislett, tradisjonell mat og selvfølgelig en rusletur ved universitetet mitt.

Utsikten fra Metro Cable i Medellin

Storbyens evigvarende trafikkkaos (Taco kalles det faktisk her!), ekstreme forurensing og blinkende neonlys ble etter noen dager byttet ut med deilige sandstrender og den karibiske kysten, da vi hoppet på et billig innenlandsfly til den fantastiske kolonibyen Cartagena. Faktisk er Colombia ett av de landene på dette kontinenten som har best og billigst flybilletter innenlands, så det gjelder det ofte å benytte seg av. Jeg elsker egentlig å reise med buss og bil fordi man får se så mye på veien, det er mer miljøvennlig og ofte veldig mye billigere, men noen ganger er tiden knapp og fly er flotters. 55 minutter etter avgang fra storbyen landet vi i kystbyen med krystallklart vann så langt øye kan se. Digg! Cartagena står på UNESCOS verdensarvsliste og det er dermed ganske fult av gringos (turister), men det er likevel et hyggelig sted for avslapping. På dagen er det stort sett strandliv som står i fokus, og man kan ta båt ut til diverse paradisøyer for den ultimate “Karibien-feeling”. Kveldene går i grunn med til å konsumere store mengder mat og drikke, da denne byen har veldig mange gode restauranter. Alle menneske i dette landet er utrolig hjelpsomme, og selvom spansken på kysten er markant raskere og vanskeligere for en stakkars som meg å forstå, vil de alltid hjelpe deg med anbefalinger og råd om hvor du kan finne den beste maten, vinen og servicen. Er du i festhumør er det på onsdager det skjer, og byen kryr av unge, solbrune mennesker som er på jakt etter noen å perfeksjonere salsatrinnene sine med. Med andre ord; denne byen passer for deg som drar med foreldrene på tur (som meg), eller deg som er gira på fest og moro.

Den nydelige gamlebyen i Cartagena

Cartagena

Den vanlige gringo-ruta går videre oppover kysten innom den velkjente byen Baranquilla. Her arrangeres det som sies å være verdens kuleste og villeste karneval etter Rio de Janiero, men bortsett fra det skal denne byen være ganske shitty. Ryktet er så som så og sikkerheten visstnok ikke den beste, så mange velger også å reise videre til Santa Marta. Dette er en kystby i likhet med Cartagena, full av hus i alle regnbuens farger og en vennlig befolkning. Bare 10-15 minutter med superbillig taxi unna, finner du herlige strender. Vi tok blant annet en dagstur til Taganga – en laidback fiskelandsby hvor det eneste man gjør er å drikke avkjølende hvitvin/ øl og avkjøle seg i vannet som holder dusjtemperatur og vel så det.

Herfra reiser folk gjerne innover til Parque Tyrona – en av landets mest populære og naturskjønne nasjonalparker. Strendene er kritthvite, jungelen eksotisk og folka blide, så her er det mange som blir en stund. Personlig mener jeg at veldig mange går glipp av Colombias høydepunkt ved å kun prioritere det deilige bikini-livet, for det er tross alt i Ciudad Perdida det skjer!

Det er en velkjent greie at Colombia har hatt en svært voldelige og vanskelig historie. Mange sier faktisk at dette landet ikke kan eksistere uten vold, og de siste 60 årene har en langtrukken borgerkrig drept både mennesker, ideer og håp hos mange. Krigen har også ført til at områder som de beskrevet ovenfor har vært utilgjengelige for turister, kun inntil for noen få år siden. Jungelen i dette området har vært svært viktig for både gerilija og paramilitære, men på begynnelsen av 2000-tallet gikk hæren inn og “ryddet opp”. Nå er nasjonalparken mer tilgjengelig enn noen gang, og hvert år farter ca 20. 000 turister til den myteomspunnende byen midt inne i jungelen. Det krever minimum tre dagers med bokstavelig talt beinhard innsats – vi snakker vandring i elver, klatring i fjell og balansering på hengebruer – i en stekende jungelhete. Men for å si det sånn; det er kanskje det kuleste jeg noen gang har gjort i hele mitt liv.

Midt inne i jungelen i Sierra Nevada

Tradisjonell landsby for Kogi-stammen

Midt inne i jungelen som er så grønn og frodig at du nesten ikke tror det, oppdaget man på slutten av 1970-tallet en eldgammel by på ca 2 kvadratkilometer konstruert av tyronerne. Denne urbefolkningsgruppen var en av de mest avanserte i området, og de har konstruert en by som du nå kan stå midt inni. Det er et fantastisk syn som ikke helt kan beskrives, og jeg synes det er vilt å tenke på at disse menneskene kun hadde rå kroppskraft tilgjengelig. Desverre ble byen plyndret og revet ned rundt 1500 av de spanske erobrerne etter 75 år med bitter krig, og de få, gjenlevende lokale flyktet videre inn i den ufremkommelige jungelen og deres historie ble borte for alltid. Det som er igjen er massive steinkonstruksjoner, men for meg holdt det likevel i massevis. I dag har forskere funnet ut at tyronerne spredte seg til fire ulike stammer som fortsatt finnes i området, og den colombianske staten har i løpet av de siste årene endelig skjønt verdien av å ta vare på denne fantastiske kulturen. Å gå til Ciudad Perdida er som å være midt inne i selveste “Pocahontas”-filmen, og du møter mange sjenerte, eksotiske og spennende urfolk på stien. Det er ca 30. 000 urfolk igjen inne i Sierra Nevada-fjellene (som er den største fjellkjeden inne i nasjonalparken), og det er som om livene deres aldri har forandret seg. Det skal jo sies at det er spesielt å være en turist som på en måte innvaderer området disse mennesken har levd på i tusenvis av år. Derfor gjelder det å benytte seg av et turselskap som tar turismen på alvor og er villig til å sette grenser, samt respektere lokalbefolkningen og deres ønsker. Vår gudie, Levi fra EcoTours, kunne fortelle at lokalbefolkningen får 20 % av inngangsbilletten til alle turister, og stadig flere av de ser turismen som en mulighet til økte inntekter og bevissthet omkring egen kultur.

Disse barna tilhører en av fire stammer som fortsatt lever i områdetEndelig på toppen av Ciudad Perdida

Jeg kom tilbake fra jungelen med x-antall myggestikk og en nasty. liten edderkopp som hadde spist seg inn i huden min og som gjorde meg ganske dårlig et par dager – men bortsett fra det har dette vært en av de mest autentiske opplevelsene i hele mitt liv.

Colombia er så utrolig mye mer enn en voldelig fortid og narkotika-trafikk; perlene ligger på rekke og rad om man bare har viljen og lysten til å oppdage dem.

Categories: Kamilla, Medellin | 1 Comment

Myteknuser: Colombia

Hola chicos!

Kamilla her, på utveksling i den råkule byen Medellin, Colombia. Dette innlegget er ment for deg som tror det er for farlig å reise på utveksling utenfor Europa, og for deg som tror at du må være flytende i språk før avreise. Jeg kom alene til Colombia med tre godt innøvde setninger på spansk i bagasjen, og nå har jeg sannelig overlevd seks uker i dette inspirerende og interessante landet.

Her i Colombia studerer jeg spansk fire timer hver dag på det private universitetet EAFIT i millionbyen Medellin – Colombias neste største by. For bare ti år siden var denne byen kjent for å være en av verdens aller farligste, med borgerkrigsligende tilstander på grunn av den heftige narkotika handelen. I dag kan jeg si at jeg føler meg trygg (nesten) hele tiden, og at denne byen er metropol og en by for fremtiden. Her finner du alt fra skyskrapere og kjøpesentre med all verdens eksklusive merker, toppmoderne museer og parker, mat fra alle verdenshjørner, et deilig klima (byen kalles “The City of Eternal Spring”) og et av de mest gjestfrie folkeslagene jeg noen gang har møtt. Med andre ord; det er et veldig godt grunnlag for å finne seg godt til rette her.

Er ikke Colombia farlig? Vel, jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk spurte meg om dette før jeg forlot Norge. Jeg tenker som så at om man tar visse forhåndsregler her – som i alle andre land – går det veldig bra. For eksempel går jeg ikke alene rundt etter at det blir mørkt (men det liker jeg egentlig ikke å gjøre i Oslo heller), jeg flasher ikke iPad og Mac langs gatene i downtown (men igjen, det gjør jeg heller ikke i Oslo), og jeg drar ikke ut på byen alene (tror jeg aldri har gjort dette i Oslo, nei). Nå har jeg vært i Colombia i seks uker, og på reisefot i 10, og det har gått utrolig bra med meg hele veien. Jeg er blond i håret, har blå øyne og ser veldig norsk ut, men det eneste “skumle” jeg opplever her, er litt unøsket oppmerksomhet fra slibrige mannfolk, men igjen – dette kan man jo oppleve over hele verden.

Sånn jeg ser det har det colombianske turistkontoret meget rett, når de hevder at den eneste faren ved å reise til Colombia, er at du aldri ønsker å forlate det. Jeg har bodd i Brasil, Indonesia og USA før jeg kom hit, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette er det kuleste stedet jeg har opplevd hittil.

Selvsagt var det tøft da jeg landet på flyplassen i Medellin sent fredag kveld for seks uker siden. Jeg hadde en full ryggsekk etter en måneds backpacking på diverse øyer i Karibia, Lonely Planets guide til Colombia og et telefonnummer til en colombianer som skulle hente meg på flyplassen. Første natten i leiligheten til en venn av en venn var jeg smålig irritert på meg selv for at jeg hadde bestemt meg for å dra sååå langt bort og helt alene, den første dagen i kantinen på skolen da jeg stod i kø i 25 minutter for å kjøpe lunsj for så å innse at de ikke aksepterer mitt norske bankkort var jeg irritert for at jeg ikke forstod skiltet på spansk over kassen som informerte meg om nettopp dette, og forrige torsdag var jeg sint på colombiansk byråkrati for at de brukte en måned på å registrere studentvisumet mitt. Men så har jeg opplevd å stå på det høyeste punktet i hovedstaden Bogota og speide ut over den største millionbyen jeg noen har sett, spist bandeja paisa (lokal matrett) som smelter på tunga med colombianere som gladelig deler sine meninger og kunnskap meg deg, vært vitne til den heftigste reggeaton-dansingen jeg noen sinne har sett på en av Medellins mange nattklubber, opplevd gleden da jeg for første gang mottok en e-post på spansk og faktisk forstod innholdet, kjent på mestringsfølelsen når jeg hver kveld legger meg i senga i leiligheten jeg deler med tre andre internasjonale studenter og faktisk kan konkludere med at dette var en bra dag – dette også. Jeg kom helt alene, uten noen bekjente og uten språkkunnskapen til å klare det, men i dag kan jeg smile for meg selv og føle meg som tidenes superwoman.

De første seks ukene her i Colombia har fylt av opp- og nedturer, men jeg har ikke angret et eneste gang på å at jeg tok et utradisjonelt valg. Jeg ville ha eventyr, noe annerledes og unikt – og det har jeg jammen meg fått i bøtter og spann.

Jeg gleder meg til å dele flere av opplevelsene mine med dere. Hvis DU lurer på noe angående utveksling til Sør-Amerika, ikke nøl med å ta kontakt.

Hablamos pronto

 

Categories: Kamilla, Medellin | Leave a comment

Blog at WordPress.com.