Som selveste Pocahontas

Solen har endelig kommet tilbake hit til Medellin – som også kalles for byen med den evige våren. Ikke at det har vært så spesielt kaldt her den siste tiden, temperaturen ligger alltid rundt 25 grader, men det har regnet bøttevis fra oven de siste ukene. Nå gleder alle hjerter seg, i takt med smilene som brer seg over utvekslingsfjes i Europa som tross alt har hatt det verre værmessig enn meg.

Men nok om vind og vær; jeg tenkte at jeg skulle dele noen av de fantastiske opplevelsene jeg har vært med på den siste tiden med dere.

For tre uker siden fikk jeg besøk av foreldrene mine. Som den ivrige planleggeren og liste-skriveren jeg er, hadde jeg i forkant lagd store planer for hver eneste dag. Denne byen har uendelig mange muligheter og kule aktiviteter man bør få med seg, så jeg måtte være streng og velge ut det kuleste: Plaza Botero for de velkjente skulpturene av lubbene, kortvokste mennesker som pryder et torg i sentrum, Museo de Antioquia for å se kunst og kultur fra området jeg bor i, metro cable opp til Parque Arvi for en fantastisk utsikt over byen, shopping på Santa Fe som er et av de største og mest luksuriøse kjøpesentrene jeg har sett, drinker og middag i Parque Lleras som i grunn er Medellins blanding av Løkka og Bislett, tradisjonell mat og selvfølgelig en rusletur ved universitetet mitt.

Utsikten fra Metro Cable i Medellin

Storbyens evigvarende trafikkkaos (Taco kalles det faktisk her!), ekstreme forurensing og blinkende neonlys ble etter noen dager byttet ut med deilige sandstrender og den karibiske kysten, da vi hoppet på et billig innenlandsfly til den fantastiske kolonibyen Cartagena. Faktisk er Colombia ett av de landene på dette kontinenten som har best og billigst flybilletter innenlands, så det gjelder det ofte å benytte seg av. Jeg elsker egentlig å reise med buss og bil fordi man får se så mye på veien, det er mer miljøvennlig og ofte veldig mye billigere, men noen ganger er tiden knapp og fly er flotters. 55 minutter etter avgang fra storbyen landet vi i kystbyen med krystallklart vann så langt øye kan se. Digg! Cartagena står på UNESCOS verdensarvsliste og det er dermed ganske fult av gringos (turister), men det er likevel et hyggelig sted for avslapping. På dagen er det stort sett strandliv som står i fokus, og man kan ta båt ut til diverse paradisøyer for den ultimate “Karibien-feeling”. Kveldene går i grunn med til å konsumere store mengder mat og drikke, da denne byen har veldig mange gode restauranter. Alle menneske i dette landet er utrolig hjelpsomme, og selvom spansken på kysten er markant raskere og vanskeligere for en stakkars som meg å forstå, vil de alltid hjelpe deg med anbefalinger og råd om hvor du kan finne den beste maten, vinen og servicen. Er du i festhumør er det på onsdager det skjer, og byen kryr av unge, solbrune mennesker som er på jakt etter noen å perfeksjonere salsatrinnene sine med. Med andre ord; denne byen passer for deg som drar med foreldrene på tur (som meg), eller deg som er gira på fest og moro.

Den nydelige gamlebyen i Cartagena

Cartagena

Den vanlige gringo-ruta går videre oppover kysten innom den velkjente byen Baranquilla. Her arrangeres det som sies å være verdens kuleste og villeste karneval etter Rio de Janiero, men bortsett fra det skal denne byen være ganske shitty. Ryktet er så som så og sikkerheten visstnok ikke den beste, så mange velger også å reise videre til Santa Marta. Dette er en kystby i likhet med Cartagena, full av hus i alle regnbuens farger og en vennlig befolkning. Bare 10-15 minutter med superbillig taxi unna, finner du herlige strender. Vi tok blant annet en dagstur til Taganga – en laidback fiskelandsby hvor det eneste man gjør er å drikke avkjølende hvitvin/ øl og avkjøle seg i vannet som holder dusjtemperatur og vel så det.

Herfra reiser folk gjerne innover til Parque Tyrona – en av landets mest populære og naturskjønne nasjonalparker. Strendene er kritthvite, jungelen eksotisk og folka blide, så her er det mange som blir en stund. Personlig mener jeg at veldig mange går glipp av Colombias høydepunkt ved å kun prioritere det deilige bikini-livet, for det er tross alt i Ciudad Perdida det skjer!

Det er en velkjent greie at Colombia har hatt en svært voldelige og vanskelig historie. Mange sier faktisk at dette landet ikke kan eksistere uten vold, og de siste 60 årene har en langtrukken borgerkrig drept både mennesker, ideer og håp hos mange. Krigen har også ført til at områder som de beskrevet ovenfor har vært utilgjengelige for turister, kun inntil for noen få år siden. Jungelen i dette området har vært svært viktig for både gerilija og paramilitære, men på begynnelsen av 2000-tallet gikk hæren inn og “ryddet opp”. Nå er nasjonalparken mer tilgjengelig enn noen gang, og hvert år farter ca 20. 000 turister til den myteomspunnende byen midt inne i jungelen. Det krever minimum tre dagers med bokstavelig talt beinhard innsats – vi snakker vandring i elver, klatring i fjell og balansering på hengebruer – i en stekende jungelhete. Men for å si det sånn; det er kanskje det kuleste jeg noen gang har gjort i hele mitt liv.

Midt inne i jungelen i Sierra Nevada

Tradisjonell landsby for Kogi-stammen

Midt inne i jungelen som er så grønn og frodig at du nesten ikke tror det, oppdaget man på slutten av 1970-tallet en eldgammel by på ca 2 kvadratkilometer konstruert av tyronerne. Denne urbefolkningsgruppen var en av de mest avanserte i området, og de har konstruert en by som du nå kan stå midt inni. Det er et fantastisk syn som ikke helt kan beskrives, og jeg synes det er vilt å tenke på at disse menneskene kun hadde rå kroppskraft tilgjengelig. Desverre ble byen plyndret og revet ned rundt 1500 av de spanske erobrerne etter 75 år med bitter krig, og de få, gjenlevende lokale flyktet videre inn i den ufremkommelige jungelen og deres historie ble borte for alltid. Det som er igjen er massive steinkonstruksjoner, men for meg holdt det likevel i massevis. I dag har forskere funnet ut at tyronerne spredte seg til fire ulike stammer som fortsatt finnes i området, og den colombianske staten har i løpet av de siste årene endelig skjønt verdien av å ta vare på denne fantastiske kulturen. Å gå til Ciudad Perdida er som å være midt inne i selveste “Pocahontas”-filmen, og du møter mange sjenerte, eksotiske og spennende urfolk på stien. Det er ca 30. 000 urfolk igjen inne i Sierra Nevada-fjellene (som er den største fjellkjeden inne i nasjonalparken), og det er som om livene deres aldri har forandret seg. Det skal jo sies at det er spesielt å være en turist som på en måte innvaderer området disse mennesken har levd på i tusenvis av år. Derfor gjelder det å benytte seg av et turselskap som tar turismen på alvor og er villig til å sette grenser, samt respektere lokalbefolkningen og deres ønsker. Vår gudie, Levi fra EcoTours, kunne fortelle at lokalbefolkningen får 20 % av inngangsbilletten til alle turister, og stadig flere av de ser turismen som en mulighet til økte inntekter og bevissthet omkring egen kultur.

Disse barna tilhører en av fire stammer som fortsatt lever i områdetEndelig på toppen av Ciudad Perdida

Jeg kom tilbake fra jungelen med x-antall myggestikk og en nasty. liten edderkopp som hadde spist seg inn i huden min og som gjorde meg ganske dårlig et par dager – men bortsett fra det har dette vært en av de mest autentiske opplevelsene i hele mitt liv.

Colombia er så utrolig mye mer enn en voldelig fortid og narkotika-trafikk; perlene ligger på rekke og rad om man bare har viljen og lysten til å oppdage dem.

Advertisements
Categories: Kamilla, Medellin | 1 Comment

Post navigation

One thought on “Som selveste Pocahontas

  1. Ååå, så spennende!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

%d bloggers like this: